DEN ORTODOKSE KIRKE
05.04.2013 01:22
Den ortodokse kirke er en synlig del religionssituasjonen i dagens Norge. Mange ortodokse kristne har bakgrunn som innvandrere, men den eldste av menighetene, Hellige Nikolai menighet, har slått rot i Norge ved å knytte an til norsk historie. I 1995 – under tusenårsfeiringen av kristendommens innføring – fikk menigheten tillatelse av sin kirke til å ære Hellig-Olav som ortodoks helgen. Her ble det lagt vekt på at Olav døde i 1030, 24 år før den store splittelsen mellom katolske og ortodokse kirke. I tillegg var Olav gjennom opphold i Russland godt kjent med ortodoks kristendommen. På denne måten har ortodokse kristne i nyere tid forankret sin tro. Et annet viktig holdepunkt er kristningen av skoltesamene som skjedde østfra på 1500-tallet. Siden den gang har det i Øst-Finnmark vært en ortodoks, samisk minoritet. I bygda Neiden er det et lite kapell som vitner om dette nærværet. (St. Georg-kapellet er avbildet på s. 112 i I samme verden. På s. 387 er Hellige Trifon, som ifølge ortodoks tradisjon kristnet skoltesamene, avbildet på et ikon sammen med Olav den Hellige.)
Den ortodokse kirke i Norge og verden
Hellige Nikolai menighet ble dannet i 1931 av russere som hadde flyktet til Norge fra revolusjonen i hjemlandet. Etter andre verdenskrig har det russiske preget blitt svekket, nye nasjonaliteter er kommet til, og det har skjedd en forsiktig fornorsking av kirken. I 2003 innviet menigheten sin egen kirke på Helsfyr i Oslo. Den har rundt 900 medlemmer i Norge med menigheter også utenfor Oslo og er underlagt patriarken i Konstantinopel (dagens Istanbul). I tillegg til Hellige Nikolai er det i dag også andre ortodokse menigheter i Norge, med tilknytning til blant annet Russland, Hellas, Bulgaria og Romania. I Norge var antall registrerte ortodokse kristne 1, januar 2007 drøyt 6000, og det er stigende.
Internasjonalt er det 240 millioner ortodokse kristne, primært i Øst-Europa, i land som Russland, Ukraina, Hvite-Russland, Bulgaria, Romania, Serbia – og Hellas. I Finland er den ortodokse kirken offisielt anerkjent som statskirke ved siden av den lutherske majoritetskirken. I Midtøsten er ortodokse kristne i mange land en minoritet med røtter tilbake til kristendommens første tid.
Ikoner
I mangfoldet av kirkesamfunn er kanskje det fremste kjennetegnet ved ortodoks kristendom vektleggingen av bilder. Ord og bilde er i denne kirken likeverdige. Det greske ordet for bilde er ikon, og det er også navnet på de hellige bildene i ortodoks tradisjon. Ikoner finnes overalt der ortodokse lever. Mange har en bildevegg hjemme som de ber morgen- og kveldsbønner foran, de tar med seg et ikon på reise, men det er i kirkene vi først og fremst finner ikoner.
Ikoner formidler det helliges nærvær og blir av ortodokse gjenstand for ære, de kysses, man gjør korsets tegn foran dem, kneler, tenner lys og ber. Det er ikke bildet i seg selv som skal tilbes, men det som bildet avbilder. Og i likhet med den katolske kirke sies det i den ortodokse kirke at helgener kan gå i forbønn for kristne hos Gud, de er ikke selv endemålet for bønnene. Denne forbønnen er mulig for helgenene er jo allerede hos Gud, i himmelen.
I ikonene er den guddommelige virkeligheten – himmelen - synliggjort ved hjelp av en gylden bakgrunn som selve motivet hviler mot. Helgener finnes det mange av i den ortodokse kirke, og det er også utformet en rekke helgenikoner. Den viktigste helgenen er jomfru Maria, men også apostlene og kirkefedrene er viktige helgener ved siden av andre trosforbilder i ortodoks tradisjon.
Helgenikoner er populære, men den aller viktigste ikontypen er Kristus-ikonet. Det er Jesus Kristus som er selve begrunnelsen for ikonenes plass i ortodoks kristendom. Kristus-ikonet vitner om at Gud har blitt menneske, et levende bilde i verden. Dette er selve vendepunktet i frelseshistorien, uttrykt av kirkefaderen Athanasius av Alexandria (296-373) på følgende vis: ”Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.” Både mennesket og natur skal frigjøres fra onde krefter og forvandles. Alle ikoner bidrar til dette, og skal, til tross for sine rolige uttrykk, vekke uro og skape oppbrudd og bevegelse.
En tredje ikontype er Gudsmor-ikoner. Jomfru Maria æres i den ortodokse kirke fordi hun var villig til å føde Gud. I disse ikonene er mor framstilt sammen med Jesus-barnet. Noen ganger peker hun på barnet sitt, andre ganger er motivet en kjærlig omfavnelse. Den fjerde og siste typen ikoner er festdagsikonenesom framstiller en episode i Jesu eller i kirkens liv som gjøres til gjenstand for en bestemt fest.
Den guddommelige liturgi og kirkerommet
Et annet ord for gudstjeneste er greske liturgi. Hovedgudstjenesten i den ortodokse kirke kalles nettoppden guddommelige liturgi. Den har svært gamle røtter og feires alltid med nattverd. Det er ingen musikkinstrumenter. Istedenfor bidrar et kirkekor under gudstjenesten og det består av både kvinner og menn. Gudstjenesten er todelt. I første del finner vi kirkebønnen for levende og døde, og bibellesninger. I andre del følger nattverdliturgien. Her dramatiseres Jesu lidelseshistorie der nattverdens brød og vin framstår som en gjentakelse av Jesu offer
Den guddommelige liturgien legger stor vekt på tilbedelse og lovprisning og her tas kirkerommet aktivt i bruk. Et ortodoks kirkerom er delt i tre, med en forhall, et hovedrom og et kor. I hovedrommet – kalt kirkeskipet - oppholder menigheten seg. Ved inngangen til kirkeskipet står døpefonten, et symbolsk uttrykk for at dåpen er den kristne innvielsesriten. (Ortodoks dåp blant palestinske kristne i Jerusalem er avbildet på s. 80 i I samme verden). Alle som er i stand til det, står under gudstjenesten. Derfor er det få eller ingen benker. Fremst i kirken ligger koret, atskilt fra skipet av en høy bildevegg, ikonostasen. Ikonene her er både bilder av Jesus Kristus, Maria, bibelske profeter, apostler og andre helgener. Alteret ligger i koret, med andre ord bak ikonostasen.
Gudstjenesten ledes av en prest og hans medhjelper, kalt diakon. De beveger seg mellom koret og skipet, gjennom tre dører i ikonostasen. Innvielsen av brød og vin skjer i koret, og deler av gudstjenesten finner også sted her. Dette gir gudstjenesten et mystisk preg. Ved hjelp av ikonostasen blir koret et symbol på himmelen som menigheten får et gløtt inn i og også får en smak av når presten og diakonen kommer ut med brødet og vinen som er forvandlet til Jesu kropp og Jesu blod. Messen avslutter med at presten velsigner menigheten.
Den ortodokse kirke har, i likhet med den katolske kirke, sju sakramenter: Dåp, konfirmasjon, nattverd, skriftemål, presteordinasjon, ekteskapet og sykesalving. Hos de første kristne skjedde konfirmasjonen rett etter dåpen, da ble dåpskandidaten salvet og mottok den hellige ånd. Den katolske kirke har splittet disse to ritualene opp, men i den ortodokse kirke er det fortsatt slik. Det er derfor ikke noe overgangsritual fra barn til voksen i denne kirken. Den ortodokse kirke åpner for gjengifte etter skilsmisse. Sølibatskravet gjelder ikke for prester, men ingen biskoper kan ha familie.
Organisering
Den ortodokse kirke er organisert i ulike nasjonalkirker. Alle anerkjenner hverandre og deler det samme religiøse livet. Den fremste biskopen leder hver av kirkene, og kalles patriark, noen steder også for metropolitt eller erkebiskop. Patriarken i Konstantinopel står i en særstilling på grunn av byens historiske nøkkelrolle som hovedstad i det bysantinske riket. (I dag er dette patriark Bartholomeus, se s. 99 i I samme verden). Den russiske kirken er størst, og her sitter patriarken i hovedstaden Moskva.
Den ortodokse kirke er en episkopal kirke. Biskopenes makt begrunnes ut fra den apostoliske suksesjon. Det vil si at oppdraget til å forvalte kirkens tro og liv er overført fra Jesus til apostlene og videre fra biskop til biskop helt fram til i dag. Biskopene ordinerer prester og diakoner. Bare menn kan være biskoper, prester og diakoner.
Klostrene i den ortodokse kirke står direkte under den lokale biskopen. Et krav til munkene og nonnene er at de lever i sølibat. En viktig del av klosterlivet mange steder, er ikonmaling. Dette er ikke bare et håndverk, men oppfattes også som en kultisk aktivitet – munker og nonner tilber Gud ved å male. I Norge finnes det et lite ortodoks kloster, Hellige Trifon Skita, knyttet til Hellige Nikolai menighet i Oslo. Klosteret ligger ved Hurdal nord for Oslo.
Menneskesyn
Vi har sett at den ortodokse kirke framhever at Gud ble menneske for at menneskene skulle bli guddommeliggjort. Å gjennom kirken bli knyttet til Jesus Kristus, betyr dermed å gå inn på en vei som fører mennesket nærmere Gud, men også nærmere seg selv. Helgenene er viktige forbilder, og ikonene oppfattes som veimerker.
I likhet med i den katolske kirke finnes det blant ortodokse kristne en forestilling om at sjelene etter døden går inn i en mellomtilstand der de forbereder seg på det endelige møtet med Gud. Derfor kan de etterlatte be for de døde og i enhver kirke er det et ikon med Jesus på korset der de troende tenner lys og ber for de døde.
Den ortodokse kirke legger stor vekt på den kristne frelseshistorien. Menneske er fra begynnelsen skapt i Guds bilde. Så kommer det onde inn i verden, og Gud blir menneske for å frelse det fra det onde. Men den ortodokse kirke har ingen lære om arvesynden, selv om den understreker at både verden og menneskene trenger frelse.
Læregrunnlag
Litt spissformulert kan vi si at gudstjenesteliturgiene er den ortodokse kirkes læregrunnlag. Det høres litt rart ut, men får fram en viktig side ved den ortodokse kirke; det er i liturgiene både trosbekjennelsen, Bibelen og ikonene får sin rette plass og betydning i lovprisningen av Gud. Ordet ortodoks kan bety rett lære, men selv legger altså kirken størst vekt på en annen betydning - rett ære eller tilbedelse av Gud. Den ortodokse kirke er også forpliktet på de sju såkalte økumeniske kirkemøtene, hvor det siste ble avholdt i 787. Disse kirkemøtene har utformet ulike sider ved kirkens tro, det er her treenighetstroen utformes, Jesus-troen avklares og ikonenes plass i kirken sikres. Også kirkefedrenes skrifter inngår som en del av læregrunnlaget ved at de utdyper bestemte sider ved kirken.
Noen utfordringer
Ifølge den ortodokse kirke kan en fornyelse av kirkens liv og lære bare skje på kirkemøter der alle biskopene er til stede. Det siste kirkemøtet fant som nevnt sted på 700-tallet i et helt annet samfunn enn vårt eget. I den ortodokse kirke har det hittil vært svært begrenset rom for å demokratisere kirkens maktstrukturer og åpent diskutere forholdet til samtiden. Den viktigste impulsen her har vært kontakten med andre kirkesamfunn gjennom Kirkenes Verdensråd.
Den ortodokse kirke har lang tradisjon for å virke sammen med statsmakten. I det bysantinske riket var keiseren kirkens overhode. Kirken har sjelden vært samfunnskritisk eller opposisjonell. Men på 1900-tallet gjennomlevde kirken en krisetid under kommunistregimene i Øst-Europa. De nye makthaverne var religionskritiske og totalitære. Kirker ble stengt og brukt som lagerhus. Kristne ble utestengt fra studieplasser og fikk yrkesforbud. Og kirken selv ble infiltrert og kontrollert av myndighetene. I dag er mange kirkerom gjenåpnet og kirken ser ut til å gjenvinne noe av sin tidligere kraft. Spørsmålet er om det eksempelvis i dagens Russland blir viktigere for kirken å bidra til å støtte en sterk nasjonalmakt enn å være en våken forsvarer av menneskeverdet.
Et eksempel på et betydelig samfunnsengasjement fra ortodoks hold i nyere tid er den tidligere omtalte patriark Bartholomeus av Konstantinopel. Han har gått inn i kampen for rettferd og miljø og mottok for dette i 2002 Sofieprisen . - Ved å forbruke naturens gaver ukontrollert, blir vi selv konsumert av grådighet, har patriarken uttalt. Bartholomeus har vært sterkt kritisk til politiske ledere som undergraver kampen for miljøet. Han kaller det ”selvsentrert oppførsel, et symptom på vår fremmedgjøring fra andre mennesker og fra vår felles jord.” I forhold til slike holdninger utgjør ikonene en kontrast i den ortodokse kirke.
De er tegn på en fornyelse av både mennesker og naturen og åpner for den opprinnelige skjønnheten som finnes overalt i Guds skaperverk, heter det i den ortodokse kirke. (Sitatene er fra juryens begrunnelse for Sofieprisen i 2002, https://www.sofieprisen.no/Articles/203.html (Lastet ned 26.11.2008)
Kilder
Molland, Einar, Kristenhetens kirker og trossamfunn, Oslo 1976.
Sødal, Helje Kringlebotn (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap, Kristiansand 2002.
”Sofie-prisen 2002: Juryens begrunnelse”, https://www.sofieprisen.no/Articles/203.html (lastet ned 26.11.2008).
